Et søk etter boka i april 2009.
Ein kveld i 20 i april vart ettersøksringen oppringt av ein som har sett en stor bukk som hadde problemer med og kava seg opp på beina.
Da var bere å reisa ut og avliva dyret, for da bere låg der, men siden det var seint på kveld vart da litt hasstverk, så da va bere og hoppa i bilen å komma seg avgårde. men av erfaring burde vi tatt oss bedre tid.
Kom oss ut på plassen dyret skulle ligge, men den gang ei. Feile opplysninger og å feil plass gjorde at vi braut opp søket for å så tarta opp nytt søk på formiddagen på søndag.
Vi kom ut på plass med fire mann, tre for å poste og en som skulle gå med hund. Etter at postane var utplassert starta søket etter bukken.
Elghunden Elg ville gå sør mot vinden, men tankane mine ville at eg skulle gå noen hundre m mot nord for så å gå mot vinden i tilfelle det skulle være fleire dyr i området.
Som tenkt gjekk eg mot nord og traff på Tore som satt på post lit i utkanten av skogen, etter noen min med diskusjon var vi enig om at Tore skulle følge etter meg som skytter.
Det tok ikke lange stunden før Elgen hadde hjort i nasa, han tok peiling med snuten rett sør mot vinden og det var ikkje tvil om at det var hjort i området.
Vi gjekk noen få hundre meter og kom til et gjerde han ville over, og etter litt mask kom vi inn på ein myr der det var tydelige spor etter hjort, men var det rett spor vi var på?
Hunden vart meir og meir ivrig, og vi gjekk mot et tett sitkagran fellt, hunden inn og vi etter.
vi hørte hjorten sprang ut, men fekk ikkje sett det. Vi gjekk opp på et høydedrag for å ta en oversikt over situasjonen.
Når vi satt ville hunden vider, men hunden sleit seg laus og var i full stålos etter 10 sec så det var bare og gripa riflene og komma seg etter.
Hjorten kom ut på ein åpen mark og vart stoppa av hunden så vi fekk avliva hjorten.
Elgen viste tydelige tegn på hvem sitt dyr det var, med busting og småbiting på dyret.
Vi hjorde ein feil og det var å ikkje plassere ein post på baksporet som er den sikkraste plassen for å ta dyret.
Bukken mangla den eine framfoten fra kneet og ned + at det var merke etter fire skudd høgt i ryggen. Vi tippa vekta på bukken som var en tolvender til ca 50 til 60 kg før slakting.
Terje.
ET NORMALT ETTERSØK MED SVETTE UNDER ARMA.
Om morgenen i 8 tiden ble eg kontaktet av politiet om en hjort som var påkjørt og muligens skadet.
Jeg kjørte og hentet Per Ulveset, en habil jeger og skytter som eg liker og ha med meg på ettersøk.
Vi hadde ingen opplysninger som kunne fortelle oss om hvilket dyr det var. Skal vi se etter kalv, kolle eller bukk?
Vi startet med å undersøke vegbanen der hjorten skulle være påkjørt, men det var ikke noe og finne der. Etter en stund fant vi en bloddråpe litt utfor vegen.
Etter en tid satte eg sporselen på dachshunden Dack og startet søket, og fant en del bloddråper som viste vegen for Dack. Vi gjekk noen km og såg noen dråper med blod og noen fotavtrykk som måtte komme fra et stort dyr. Det var jo bra for da hadde vi litt mer og gå etter.
Vi kom til et stort skogsområde med gammal gran og annen dritt som man hverken vil treffe på om man er på tur eller ettersøk. Kl nærma seg 14 så vi måtte bestemme hva skulle gjøre. Konklusjonen ble at vi avbryter søket for å gå til nærmeste landhandel (les supermarked) for å fylle på litt drivstoff og legge opp videre strategi for ettersøket.
Etter mat og drikke ble det litt lettere og få sving på de små grå.
Vi ble enige om å få fatt på posteringsjegere som vi ville plassere ut i terrenget der vi regna med at dyret var - og der kom heile jaktlaget Tellnes Tufte.
No ble det spennende, klarer hunden og ta opp igjen sporet? Jo, han tar sporet og går målbevisst mot det tetteste krattet som er og oppdrive på hele denne forblåste øya vest i havet. Vi forbannet alt som heter gammalskog og brake, men det er jo bare og legge seg flat å krype. Etter mange stygge tanker om dachshunden Dack og den norsk fauna finn vi den inne i den tettaste jungelen og den raser ut av jungelen og rett i fanget på jaktlaget Tellnes Tufte som avretter han med noen perfekte skudd, og det var jo bra for den hadde knekt den ene foten, så det var godt at vi fekk tak i den. Nå startet det som virkelig er arbeid. Dyret skulle vommes ut og fåes til gards.
Vi måtte dra det oppover og nedover og bortover helt til vi kom til et vann, der han Nils Vidar kom roende i Nilens (Nilsens) første flytekar (tror oldefaren hans bygde den på sløyden i gamleskulen på Tellnes i 1823). Går dette bra så går alt bra, tenkte eg, og det gjekk med et nødskrik (sikkert fordi det var vindstille den dagen). Etter hjemkomst ca kl 20 ble dyret slakta og vegd. Det var en Bukk med ti tagger og en slaktevekt på 85 kg. Hodet blei stoppa ut og balsamert hos www.sotra-villmarksenter, og henger no i stua til Per Ulveset.
Etter endt utskeielse hoppa eg i badekaret der eg fekk besøk av kjerringa med en halv flaske Glenfiddich. (Glenfiddich betyr forresten “hjortenes dal”)
ETT SKUDD I MØRKET:
Skal folk få si sånne ting uten at det blir satt ? ved det? Andre ting som burde vært vurdert er når på døgnet man skal plukke ut skudda av magasinet på grunn av lyset.
Mange ligger til det er helt mørkt med kikkerter som har store forstørrelser og lysåpnninger og tror at det er helt topp.
Noe store, tøffe gutter gjerne ikke tenker på, er at det kan være en grein, busk, eller lignende av det som vokser i vår fauna mellom skytteren og dyret. Dette vil ikke synes i kikkerten (hvis man da ikke har nattsikte som er blitt så populært + lyddemper), og dermed har man skadeskyting på gang med store smerter for dyret som er påskutt. Sånne skudd blir aldri rapportert, men ryktene kommer i etterkant. Om det blir rapportert så har vi skuddplassundersøkelser og ettersøk. Finner man blod eller andre ting som tilsier hvor på dyret skuddet traff, eller er terrenget så pass kupert at det er forsvarlig, kan man starte ettersøk i mørket! Er dyret hardt skadet, er det normalt sett ikke noe problem med ettersøk i mørke. Noe annet er det hvis dyret ikke er livstruende skadet. Da skaper det store problemer for dyret som prøver og unnslippe en bråkete ettesøksekvipasje som starver seg fram. Det er mange ganger umulig å få tatt dyret før det blir lyst.
Eg har heller ikke sansen for de som ladder rifla kl 2 om natta, for så og gå ut og legge to tolvendere i bakken - deretter gå og skryte av kor fandens dyktig og tøff eg er.( Det må jo være et enkelt skudd, skulle prøvd og skutt en liten kalv, men blinken blir vel forliten). MEN DET BETYR VEL INGEN TING; FOR DET ER JO BARE ET DYR
Hei, eg heter Terje og skal fortelle litt om mine erfaringer fra ettersøk på skadet hjortevilt.
Jeg kjøpte min første hund som jeg ville ha til ettersøk i 1994. Det var en blandingshund av strihåret dachs og bayersk viltsporhund, den perfekte kombinasjonen tenkte eg. (rasen kalte eg baydachs og hunden ble kalt bajas) Fekk hunden når den var 5 mnd gammel. Og trente jamt og trutt med den . Sporarbeidet tok den veldig lett og blei en veldig god ettersøkshund og en fin familehund.
Over til ettersøk:
Vi hadde mange opplevelser når vi gjekk ettersøk. Det hente vi hadde med folk som var fly forbanna på hele ettersøksordningen, for det var bare tull og bruke hunder til noe sånt.
Noen ganger gjekk det folk som hadde jv godt greie på hjort og søk framfor hunden for og vise den hvilken vei hjorten hadde gått. Og det gikk jo som det måtte gå. Ofte braut eg av søket og venta til eg var alene, for så og starte opp med nytt søk. Og det viste seg at det ikke alltid var bortkastet, men det falt jo ikke alltid i god jord når eg ringte samme folka for og få dem til og komme og hente hjorten. Det viste seg tilslutt at det hadde en positiv utvikling når dei såg at hunden kunne snuse bedre enn gamlekara. Nå har det gått noen år siden det ble pålagt med ettersøkshund, og dette er blitt mye bedre og hunden er blitt en mer akseptert medhjelper.
Jeg har lært at det er viktig å ha med folk som man kjenner og stoler på.
Vi var ute i mange søk, og som regel fant vi dyra som var skadet, og det var alltid en stor tilfredsstillese.
En ting som kan hende når man er på søk, er for eksempel at feil dyr kan bli skutt. Hunden kan ha forlatt blodsporet og gått over på ferskspor uten at hundeføreren har merket det, eller at skytteren kan være for ivrig (alt dette var eg med og opplevde på en og samme dag).
Det er viktig at man ikke skyter først og spør siden.
En annen ting er dyr som er blitt skadeskutt under jakt og jegeren ikke melder fra om dette(.Her kommer inn endel om hvilken ettesøksavtale man har. Noen tar noen hundre kroner for og føre deg opp på lista, for så og ta seg klekkelig betalt for søket, men det er jo forkastelig for det undergraver hele ettersøksordningen. Normalt tar man
Jegeren er redd for og tape ansikt. Det bør dei ikke være, for dette kan hende den beste.
Det er så utrolig lite som skal til før kulen forandrer retning, en kvist en grein, et lite strå. Mye være er det når dyret legger på svøm, da kan man aldri vite vilken vei kula tar når den treffer vannflata.
Så jegere: MELD FRA.
Et av dei styggeste søka eg har gått, var med dachshunden Dack. Det var etter en spissbukk som var påkjørt, den hadde knekt 3 av beina, og den gjekk på knuste legg og lårsplintrer. Da vi såg dyret reiste det seg opp ca 80 m fra oss, men skytter Per Ulveset mente at han hadde ikke sikkert skuddbilde, så vi lot hjorten gå. Etter en stund gjekk Per og la seg på post mens eg gjekk etter dyret med hunden. Det ble da avlivet og vi vart overrasket når vi såg hvor mye skadet det var, og hvor langt det hadde gått i den tilstanden (ca 1 km) Ellers har vi vært på søk som har vart både 2 og 3 dager. Det er utrolig hvordan hjorteviltet kan klare seg, og vi som klager og syter hver gang vi får en flis i fingen eller når kjerringa får mensen.
Et lungeskudd
En dag for noen år siden satt eg på et møte på et hotell i en nabostat til storbyen Bergen, og møte var sånn passelig kjedelig etter hvert. Ut på dagen ca i 11 tiden ringte telefonen: “Eg har skadeskåte ei kolle, kan du komma?”
Jo, som den ansvarlige personen eg er, reiste eg meg opp og sa til ordstyreren at eg må gå, for eg må ut på et oppdrag som gjeld dyrehelse (og det fekk eg jo forståelse for siden møte handla om akkurat det).
Kom på plass med hund ca kl 15, og starta med og prate med skytteren. Fekk påvist plass hvor kolla stod mens det smalt. Det var masse lungeblod og se, så eg rekna med at dette blir et lett søk.
For som han sa da eg spurte om dei hadde gått og lett etter dyret: “Vi har ikkje gått etter da, men da sprang nedover lia.”
Eg fekk plassert ut noen poster i det området eg meinte dyret måtte være.
Søket gjekk greit ca 100 m, men så begynte hunden og reagere på at her er det noe som ikke stemmer, og det samme gjorde eg og når eg studerte bakken. Ikke mye hjortespor og se, men spor etter jakstøvler lyste lang veg. Så eg spør skytter som går med meg: “Er du sikker på at dere ikkje gjekk og lette etter dyret? Han svarer: “NEI, eg e ikkje heilt sikker“ (Tenkte eg det ikke?) Så eg ber han gå over elva og finne seg en post langtvekkistan og sette seg ned venta på nærmere instruks.
Gubben går og eg triv dachsen og spring tilbake til en plass eg viste det låg blod.
Setter hunden på sporet igjen og vi går no en helt annen vei. Vi kommer til en tett sitkagranskog så det er bare og legge seg ned og krype. Etter en stund finner vi sårleie med mye lungeblod. Etter noen velvalgte gloser om Norsk skogplanting kryper vi videre. Etter ca 50 m kommer vi til en elv der Dack hopper uti og følger elven ca 50 m nedover. Der står hjorten ganske forkommen oppe på elvebredden på babord side. Den går noen få meter og ender i fanget på den eine posten som avliver den.(den posten hadde eg ikke fåt beskjed om , og dyret sto 2 m fra meg da det blei skutt) Enda en triumf for dachshunden Dack, som ellers går(gjekk) omveier når det lå en sølepytt i vegen.
Hva har vi lært av dette? Jo stol ikke på alt som blir fortalt når dere bli kaldt ut på ETTERSØK.
Liker å tenke på denne hunden som vi har hatt så mange fine opplevelser med. Som for eksempel den dagen han klatra opp på ryggen til en hjort som la på svøm over et vann, og satt på nakken på dyret da det ble avlivet. Han var 110% overbevist om at det var han som hadde avlivet hjorten. Det var en tung dag da eg måtte skyte han, etter han blei påkjørt av en bil. Dack blei bare 5 år.
Ettersøk med bismak en påskedag.
I år skal vi på påskeferie på ein stor øy langt ut i havet. Vi gleder oss til ein lang ferie som skal vare fra tirsdag til tirsdag. Tenk deg, en hel uke med fri fra alt som heter data og køkjøring.
Vi hadde leigt oss ei hytte med alle fasiliteter, med bad og sauna, barskap med alt tilbehør, for i år skal vi endelig slappe av og ta det med ro. Etter å ha kjørt i 6 timer og nesten like mange ferger og bompegeringer som har tappa feriebudjettet heilt til bristepunktet kommer vi endelig fram til hytta.
.
Vi begynner med å losse av bilen og få ting og tang på plass, og fyr i peisen. Etter å ha lufta elghunden og dachsen var det påtide med en tur i saunaen og dusjen. Vi vart som nye personer.
Et par gode drinker med Royal Castle og det var på tide og innta horisontalen noen timer.
Kom oss på beina i noenlunde normal ferietid onsdag morgen og slapp ut hundene for at dei skulle få strekka på beina og springe litt skit av seg. Som dei lydige hunder dei er, regna eg med at dei kom på plass når eg kalte på dei. Men nei, det var bare elghunden som kom. Det var nok bare og få på seg kle og traske til skogs for og finne dachsen.
Tok bånd på elghunden og gjekk innover lia mot Nutvannet. Etter et par timer trasking fekk vi høre en hund som bjeffa. Vi gjekk mot lyden og fant dachsen som hadde gått seg fast i et skår. Fekk opp hunden og ga han noen godbiter og litt mat, og etter en stund med kos og lek satt eg på hundepeileren og lot han gå i lag med elghunden.
Siden vi hadde gått så langt tenkte eg at eg kunne ta med meg hundane og gå til hyttefeltet som ligg ca ein times spasertur mot øst. Der er det en liten landhandel og besinstasjon og eg kunne få kjøpe noe næring til en litt sliten kropp med mangel på kondis. Eg ville også ringe til min bedre halvdel Svanhild for å få ho til og plukke oss opp der, men det gjekk ikke lange stunden før ettersøkshunden Dack starta på sin vanlige hjorteoppførsel, så her skjønte eg at det var hjort i området.
Hunden tok ut og stakk til skogs, og da var det til og starte peileren og finne hunden. Det gjekk greit siden elghundhvalpen ville samme veien, så det var bare og traske etter.
Noen hundre meter bortom Nutvannet stod dachsen og koste seg med noe slakteavfall som var ganske ferskt. Satt meg ned og lurte på hvordan eg skulle gripe dette fatt, for eg vet jo at april ikke er tid for hjortejakt. Eg skjønte jo at det her var snakk om tjuvjakt. Ka søren gjør eg no? Jo, eg tok sporselen opp av baggen-beltet og satte den på dachsen.
Hunden går mot hyttefeltet som ligg i skogkanten rett før vi kjem ned til sjøen, og da skjønner eg tegningen.
Her stopper eg opp og lurer på neste steg. Tar sporselen av hunden og vandrer mot hyttene som ingen ting har hendt. Rett før eine hytta treffer eg på ein lett bedugga og rappkjefta Bergenser som lurer på ka i honen eg baler med? Jo, på tur med hundane, seier eg, og no har eg tenkt meg heim til kjerringa og få meg litt mat i buken. Både til meg og hundane. Han lurte svært på om da var jakthunder, men da avkrefta eg med at eg bruker dei kun til utstilling og avl, og da var ikkje vanskelig og sjå at han vart letta etter dei opplysningane.
Etter at eg vart kvitt Bergenseren ringte eg til Svanhild for å få ho til og komma og henta meg. Eg gjekk så ned på Bennaren (som bergensaren kalte bensinstasjon for) og kjøpte meg ein flaske brus, så eg hadde noe og fordrive tiden med mens eg venta på å og bli plukka opp.
Han Jens, som han hette innehaveren av stasjonen, lurte på kor eg kom fra? Eg fortalte at meg og kåno hadde leigt oss ei hytte i Solvika på andre sia av øyna og at eg hadde gått på tur over fjellet forbi Nutvannet.
Han spurte om eg hadde sett noko uvanleg på turen, for han meinte at han hadde hørt noko som minna om et skudd seint i går kveld. Dette svarte eg benektane på , og lot da vera med da.
Endelig kom kjerringa og henta meg og vi kjørte heim til en god middag og en god dram.
Etter middagen og noen timer med avslapping begynte uroen og komme tilbake i kroppen og eg måtte ut igjen. Eg sa til kjerringa at eg tar turen bort til Nutvannet for å se om mine mistanker om bergensern er riktig.
Du har med og vera forsiktig, seier kjerringa, nett som da skulle væra nødvendig og fortella meg. Tok med meg elghunden og vandra innover.
Kom inn til Nutvannet nett når det starte og skymra og fant meg ein plass da var godt og sitte og som hadde god oversikt. Tok fram termosen med kaffe og sku te og skjenka i koppen da eg vart var et lysglimt. Satte fra meg kopp og termos og fant fram filmkamera og satte det på nattfilming.
Etter en stund ser eg bergeseren komma gåande med ei børse på ryggen og legger seg godt tilrette ved ein stein.
Eg starter kamera og stiller da inn mot personen nede ved steinen.
Etter en stund legg han seg med rifla ned mot vannet og eg tar kikkerten min og ser nedover og ser to koller som går og beiter med noen meters mellomrom.
Eg forandrer litt retningen så eg kan stille inn kamera mot personen og dei to dyra, og da var på høy tid. Berre noen sekunder etter smell da og eine dyret dett. Da andre dyret står i ro og lurer på ka søren e da som hender. Jau, da smell igjen og andre dyret står som paralysert med kjeven hengandes ned. Idet dyret spring ut, smell da på nytt, men denne gangen vart da bom.
I kampens hete har eg gløymt elghunden og den er i full sprang ned mot hjorten som er skutt.
Ka søren gjør eg no - eg kan jo ikkje vise meg. Ein lettere bedugga tjuvjeger med rifle i nevane tør eg ikkje stole på. Og da viste seg, for med da same han såg hunden, retta han rifla rett mot han og trykte av. Eg blei sittande som forsteina og lurte på ka svarten eg skulle gjøre. Eg kan jo ikkje gi meg tilkjenne for personen der nede som må mangle noe alvorligt mellom ørene.
Så eg griper til nokiaen og ringer 02800 og blir satt over til nærmaste lensmannskontor. Eg forteller ganske så oppøst hva som har hendt. Eg får besjed om å roe med ned og komma meg heim, så skulle han komme ut til øya med første ferja neste dag.
Neste morgen kjem Lensmannen med følge som avtalt, og kjem rett ut til oss på hytta.
Eg forteller han alt som har hendt og viser han filmen. Han får sjå alt fra skytingen av første hjorten, skuddet som skyter kjeven av den andre kolla og henrettingen av hunden.
Reiser med lensmanen ut for og vise hvor bergenseren bor. På vegen tar vi kontakt med gardbrukar Tom Nutnes som er jeger og grunneigar i området. Han tar på seg og samle sammen et jaktlag for å starte søk etter kolla som har fått kjeven skutt av. Ettersøkshund kunne eg stille med siden dachshunden min var godkjent til det formål.
Politiet får lett tak i ugjerningsmannen som etter noen spinkle forsøk på bortforklaringer, måtte innrømme ugjerningene. Kjøttet hang jo til mørning i uthuset så det var jo ikke noe og nekte for. Etter en stund går vi alle ut til Nutvann der alt hendte. Slakteplassen blei funnen og liket av min ti mnd gamle elghund blei funnen under en liten røys av stein.
Etter politiet var ferdig med fotografering og undersøkelser av åstedet, fekk bergenseren Åge hunden på skuldrane med beskjed om å bere den ned og legge den i uthuset ved hytta. No var det jaktlaget og dachshunden sin tur til og starte søket etter den skadeskutte kolla.
Jaktleder Tom kunne fortelle at det hadde vært mye tjuvjakt i området, men at dei aldri har klart og ta pakket.
Tom har satt ut fem personer i området som posteringsjegere . Han er sjøl en habil jeger og konkurranseskytter og skulle følge etter meg som skytter.
Dachsen hadde ingen problem med å følge rett spor. Vi fant bloddråper noen få steder. På en plass fant vi og et sårleie der dyret hadde lagt en stund. Like før sårleie fant vi en halvsirkel med blod og slim og litt av en tann, så vi var derfor heilt sikre på at vi var etter rett dyr. (Etter ryktene kunne det jo lett være fleire dyr som var i mindre god forfatning.) Ca. to timer gjekk det før vi hører et smell fra bakposten. Jegeren kommer inn på radioen og melder at dyret er avlivet.
Vi går tilbake der alle postjegerene kommer i tur og orden.
Dyret blir vomma ut og det var som vi frykta - ho gjekk med kalv.
Etter mange onde ord om tjuvjegere og anna pakk kommer vi endelig til gården med dyret og får gjort da opp og hengt da til mørnig.
Da er jo ikkje så gale at da ikkje er godt for noe. Gamleheimen fekk seg noen gode hjortesteiker som dei vart glade for. Som han sa gamle Erik på 90, Da e godt med litt forandring i kosten og kjikka på ho Gurine på 87 med et smil om gommane.
Kommer tilbake neste påske med utfallet av rettsaken.
Og med den nye elghunden som skal trenast opp til ettersøkshund.
Dette gjekk jo bra, no lig han Åge på mentalsjukehus og veit ikkje hvem er eller hvem han blir.
Det må ha hendt noe som han ikke klarer og formidle til omverden.
Når rettsaken kommer opp er det ingen som vet( og takk for det)
ST JUDE AND TERJE .
Når gubben er borte..... går kjerringa ettersøk.
dette hendte 29. september 2003.
Svanhilds ettersøks-debut med dachshunden Dack.
Har gått med kortet i lomma i nokre månader som fortel at Dack og eg er godkjent som ettersøksekvipasje. Sidan vi tok prøven har det aldri passa sånn at vi har fått prøvt oss skikkelig på egenhånd. Har gått ilag med gubben, men det er ikkje det same. Når jakta starta no i høst, ville gubben først prøve seg på rypa og drog til fjells med ein kamerat. Men Dack måtte jo vere heime i tilfelle ettersøk, og eg lovte å vere vikar.
Klokka var nesten 11 om kvelden andre dag etter jakta starta. Telefonen ringte - "Har nett snakka med gubben din - og høyre at du har god styr på den hunden dåka?" "Ja?" "Vi har skåte et dyr som vi ikkje finn igjen. Vi har leita rundt i området . . .
"Oi, tenkte eg - dette skal ikkje bli lett. "Ja, han kjefta på oss fordi vi hadde trakka rundt så mykje, skulle jo ha ringt til deg med ein gong." Eg sa at vi sikkert ikkje kan finne noko ikveld, men at eg gjerne ville sjå plassen og evt. sikre spor, så fekk vi avtale å starte søket når det blir lyst imorgen tidlig. Syntes sjøl at det høyrdes sånn nokonlunde profft ut, men visste veldig godt at dette blir første gangen på egenhånd, no var det alvor. Kan ikkje gjere anna enn å prøve, trøysta eg meg med.
Dack - som egentlig hadde lagt seg til ro for kvelden - blei i fyr og flamme (som vanlig) når eg begynte å finne fram utstyr. Ettersøks-sele og god lykt. Støvler? Nei, det var så fint vær, får heller vaske joggeskoene etterpå, viktig å gå lett - skal jo halde tritt med mannfolka. Ein times tid etter at vi fekk telefonen, møtte vi jaktlaget på 5-6 mann. Dei ville visst vere med alle for å sjå om det var noko vits med denne kjerringa og den små fillebikkja. Vi måtte
Så var vi på åstedet. Dei tegna og fortalde - kor hen skyttaren låg - kor hjorten stod - kordan hjorten reagerte på skuddet - og so sprang han nedover den veien , , , "Her er det litt blod!" Eg sa at vi kan no prøve å gå et lite stykkje, men tenkte med meg sjøl at det er det nok liten vits i no i kveld. Eg prøvde å tenkje på det eg hadde lært om skuddreaksjoner og om farge og smak på blod. Smakte litt forsiktig på blodet for å kjenne om det var beiskt. Det var det ikkje, men lyserødt og boblete. Var det lungeskudd det betydde?
Hunden tok sporet med ein gong, han stussa ikkje eit øyeblikk. Tok han opp til der det var tydelig blod for å vere sikker på at han skulle følge rett spor. Jaktlaget delte seg opp slik at det no berre var et par stykker på slep etter meg og hunden. Dack fortsatte målbevisst nedover ein skråning. "Har de gått her?" spurte eg. "Ja, vi gjekk nedover her, og att og fram her og der". "Ja, då kan det vere dåka spor han føl", sa eg, og var ganske sikker på at dette var nyttelaust. Men hunden fortsatte - like målbevisst. Ein plass kom han tilbake, skar så over til høgre over ei lita elv. Det var no blitt meir ulendt med busker og kratt. Eg var i ferd med å tenkje at dette går ikkje stort lenger i mørkret. Så opp ein bratt skråning - hunden blei ivrigare - vi hang på så godt det let seg gjere, krabba på alle fire
Vi høyrde alle tydelig pesing/stønning frå eit dyr. "Han er her!" Vi lyste rundt med lyktene - og der i eine lys-strålen møtte vi eit nydelig syn. Kanskje ikkje rett å sei at ein skada hjort er eit nydelig syn, men for oss der og då, var den det. Skyttaren nølte ikkje - fekk skuddet raskt på plass i rifla og fyrte av - Perfekt skudd, og dyret sine lidingar var over. Resten av laget kom til når dei høyrde skotet. Dyret blei slakta og
undersøkt. Det var heilt utruleg at det hadde levd så lenge etter det første skotet, som var treft i lungene.
"Fantastisk bikkje - kor mykje ska du ha for den?" (Ka med fantastisk kvinnfolk?)
Alle var veldig glade over det heldige utfallet og komplementane hagla. Hund og førar var stolt og kry og alle var enige om at det hadde vore ein flott debut. Mennene måtte no til å drage på dyret for å få det til gards - hund og førar kunne berre gå og nyte fullmånen og sole seg i glansen. Livet var fantastisk - Dack hadde endå ein gong gjort jobben sin - berre at det denne gongen ikkje var han far, men ho mor sjøl som hang på slep.
Svanhild
SYV DAGER OG SYV TIMER
Det som skulle bli en fin dag viste seg og skulle bli en uke med mye frustasjon.
Vi var komt til en fjelltopp og satt og såg vestover havet, og satt og beundra den mest fantastiske skjærgården i Norge, Da Elgen tok beina fatt nedover lia, da gjekk ca 10 sec før da for ein hjort ut av brakejungelen og hunden etter. Det var det tenkte og og rett fekk eg.
Ringte Eivind som er med i ettersøksringen, og som kom omgående.
Eg som hadde flytta meg i terenget vart usikker på kor hunden hadde gått, men Eivind starta opp søk etter dyra.
Etter vert kom det flere personer til og vi støvsugde området uten resultat.
Ca 4 dager etterpå begynte det og komme inn opplysninger fra folk som var på tur i et anna område, om ein hund som bjeffa sårt.
Etter det starta vi søket i det område, men det var ikke noe og se eller høre.
Siden dette er en Norsk lydløshund var det vanskelig og si noe sikkert om hvor hunden befant seg.
Vi var mellom 3 og 15 personer som var ute og leita og lytta omtrent heile døgnet.
Så etter noen dager til klarte vi og lokalisere dei få bjeffa som kom til et område på ca 3*500 m.
Så den syvende dagen skulle det komme en del folk som skulle være med på søk , Vi var 3 personer som da stod og venta og diskuterte hvordan vi skulle legge opp søket.
Vi bestemte oss for og starte opp et søk, mens vi venta på resten av personene som skulle være med.
Frode Hansen og gjekk litt sørvest mens Kjell Talle og gråhunden skulle gå litt nord og søke sørover mot Frode.
Etter ca 30 min kommer Frode inn på radioen og sier__ hunden er her og er i fin form.
det viste seg han hadde surra seg fast etter leiebandet og kunne ikke bevege seg.
Etter hunden vart løsna fekk den vann og når det var gjort unna sjekka han tispa, og når det va unnagjort var det eg som som stod for tur, etter det vera han nedover skogen og var klar til ny økt.
Tirsdag 8 dager etter han stakk av bar det til ASKØY VETERINÆKLINIKK. for nærmer kontroll, men det var heldigvis ikke noe og finne, hunden var i fin form selv om skinet såg ut for og være et nr forstort.
Fredag bar det til Lom på to utstillinger. Lørdag vart det certifikat og søndag vart det certifikat + vandrepokal fra gjensidige forsikring for yngste jaktpremierte elghund.
Takk til alle som var med og hjelpte meg og leita etter hunden dei syv dagene og syv timene Elg var borte.
TAKK TIL
Sotra brukshundklubb, Kjell Talle, Frode Hansen, Eivind, lars+ mange andre.
TAKK